10 min lesetid · Oppdatert 4. september 2026

Juleheftets historie

Fra drikkeviser og påkostede litterære julegaver til Knoll og Tott, Donald, Pondus og Juleroser. Historien om det norske juleheftet strekker seg over 200 år.

Noe eget med julehefter

De dukker opp omtrent samtidig som det begynner å bli mørkt før middag. De står i stativer i bokhandelen noen få uker, og så er de borte igjen. Mange kjøper de samme seriene år etter år. Noen leser dem før julaften, andre sparer dem til romjulen. Og gamle hefter blir liggende i en skuff eller på et loft lenge etter at alt annet av sesongvarer er kastet.

Det er lett å tenke på juleheftet som en gammel tegneserietradisjon. Men historien begynner lenge før Knoll og Tott, Donald og Stomperud.

Den begynner med litteratur, kunst — og drikkeviser.

Det første juleheftet var en visesamling

Det som regnes som Norges første julehefte hadde ikke akkurat en fengende tittel: «Julegave eller en liden samling av udvalgte Selskabs- og Drikkeviser ved norske Forfattere». Det kom ut i Drammen i 1817.

Det lignet lite på juleheftene vi kjenner. Ingen tegneserier, ingen figurer, ingen rakkerunger. Dette var en liten litterær samling laget for høytiden, med tekster som skulle leses høyt og synges i juleselskapene. Juleheftet begynte altså som noe man delte i et rom med andre mennesker, ikke som noe man leste for seg selv i sofaen.

Det første heftet laget spesielt for barn kom i 1845, med tittelen «Julegaven for barnlige sind».

Utover 1800-tallet ble juleheftene gradvis mer påkostet. Fra 1880-årene kom det en type utgivelse som skilte seg tydelig fra de tidligere: bedre papir, flere illustrasjoner, og innhold som ikke bare var religiøst, men også opplysende og nasjonalromantisk. Juleheftet var på vei til å bli en kulturgave.

Da forfatterne og kunstnerne kom inn

Det er lett å undervurdere hvor stor plass juleheftene tok i norsk kulturliv. Jonas Lie, Alexander Kielland, Knut Hamsun, Sigrid Undset, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen og Gabriel Scott skrev alle for julehefter. Mikkjel Fønhus skal ha levert over 200 av dem.

På billedsiden finner vi navn som Erik Werenskiold, Hans Gude, Gerhard Munthe, Theodor Kittelsen, Nikolai Astrup og Eilif Peterssen.

Dette var ikke datidens billigste restprodukt ved kassa. For mange norske hjem var juleheftet den enkleste måten å få ny litteratur og ordentlig billedkunst inn i stua på — én gang i året, til en pris folk kunne klare.

Juleroser gjorde det til en tradisjon

Vendepunktet kom i København.

9. desember 1881 la papir-, bok- og kunsthandler Ernst Bojesen ut første nummer av «Juleroser». Forbildet var en fransk illustrert julepublikasjon fra 1879, og ambisjonen var nordisk: ett hefte for hele Norden, med litteratur og kunst i samme perm.

Opplaget var 10 000 eksemplarer det første året. I 1905 var det 52 800.

Juleroser ble det første nordiske juleheftet som kom igjen år etter år — og det er egentlig der tradisjonen begynner. Ikke med én utgivelse, men med forventningen om at den kommer tilbake neste desember. Fra midten av 1890-tallet fikk Norge og Sverige egne redaktører, og norske bidragsytere som Arne Garborg, Jonas Lie, Knut Hamsun, Theodor Kittelsen og Erik Werenskiold fant veien inn.

Innholdssiden i Jule-Roser fra 1881. Et tresnitt av julerosebusker står over fire spalter med forfatterbidrag, kunstnerbidrag og navnelister. — Innholdssiden fra den aller første årgangen av Juleroser i 1881. Forfatterbidrag og kunstnerbidrag står side om side i hver sin spalte — litteratur og billedkunst likestilt, til én krone.Wikimedia Commons · CC0 1.0

Hva du fikk for én krone

Se på innholdssiden over. Den er delt i spalter: «Forfatterbidrag» i den ene, «Kunstnerbidrag» i den andre. Litteratur og billedkunst er listet opp som likeverdige. Nederst står prisen: én krone.

Det er verdt å stoppe litt ved hva et slikt hefte faktisk var. Vi er vant til at bilder er gratis og uendelige. I 1891 var et helsides fargetrykk noe man kunne bli stående og se på.

Fargelagt gatescene fra 1891: en brud i blått bæres ned en trapp mens barn, hunder og en kusk med hest ser på. — «En begivenhed i gaden», illustrasjon av Erik Henningsen fra Juleroser 1891. Et fargetrykk i denne kvaliteten var ikke hverdagskost i norske hjem på 1890-tallet — det var noe av det juleheftet faktisk solgte.Erik Henningsen, Wikimedia Commons · Public domain

Norge svarer

«Juleaften» kom i 1883 og regnes som det første norske heftet av den nye typen. Det ble utgitt av Den norske Forfatterforening, senere også «Julehelg», og bidragsyterne var av samme kaliber som hos danskene: Gabriel Scott, Vilhelm Krag, Hans Jæger, Peter Egge, Knut Hamsun, Christian Krohg.

Så eksploderte det. «Jul i Norge», «Jul», «Juleglæde» — og en hel underskog av lokale hefter. «Jul i Trøndelag», «Jul på Helgeland», «Jul på Sunnmøre», «Jol i Setesdal». Yrkesgruppene fikk sine egne: «Bondens Jul» er ett eksempel.

Nesten hvert distrikt, hver forening og hver stand kunne ha sitt eget julehefte. Ordet betydde altså noe langt bredere enn det gjør i dag.

Så kom Knoll og Tott

Rudolph Dirks startet «The Katzenjammer Kids» i USA i 1897, inspirert av Wilhelm Buschs «Max und Moritz» fra 1865. To gutter, uendelig med rampestreker, og voksne som aldri helt vinner.

I Norge dukket de opp i ukebladet «Vor Tid» i 1909, var innom «Allers» i 1910, og fikk fast plass i «Hjemmet» fra 1911.

Samme år kom «Knold og Tot i Skole», og 1911 er derfor årstallet som oftest brukes når noen skal si når det norske tegneseriejuleheftet begynte.

Men her lønner det seg å være litt presis. 1911-utgivelsen var ikke laget eller markedsført som et julehefte i vanlig forstand — den var et seriehefte som tilfeldigvis kom mot slutten av året. Derfor peker flere kilder heller på «Knold og Tots overmand Mester Graa» fra 1914 som det første regulære norske tegneseriejuleheftet.

Og for å gjøre det ytterligere uryddig: Store norske leksikon omtaler et annet hefte, «Knold og Tot til Lands og til Vands», som det eldste norske seriehefte i det hele tatt — men er åpen om at det er usikkert om det kom i 1911 eller 1912.

Så nei, spørsmålet har ikke ett fasitsvar. 1911 er året figurene slo rot i Norge. 1914 er året formatet ble en juletradisjon. Begge årstallene fortjener plassen sin.

Rampestreker blir norsk

Knoll og Tott traff noe.

Norske tegnere fulgte etter, og de tidligste forsøkene lå tett på den amerikanske oppskriften. «Skomaker Bekk og tvillingene hans» av Jan Lunde kom i 1918. «Nils og Blåmann» av Ivar Mauritz-Hansen og Sigurd Winsnes fulgte i 1927. «Fiinbeck og Fia» — opprinnelig George McManus' amerikanske serie — fikk norsk julehefte i 1930, og Nr. 91 Stomperud i 1937.

Men juleheftene handlet ikke bare om moro. De sa også noe om hvilket Norge utgiverne ønsket å vise fram.

Gutter som hjelper til hjemme

I tiårene etter 1905 fikk juleheftene en rolle i norsk identitetsbygging, og tydeligst ser vi det i de nynorske seriene.

Smørbukk kom i 1938. Vangsgutane startet i Nynorsk Vekeblad høsten 1940 og fikk eget julehefte fra 1941. Ingeniør Knut Berg på eventyr kom i 1941, og Tuss og Troll i 1944.

Vangsgutane er det klareste eksempelet, og forhistorien er nesten for god. Hans Aarnes ville ha en norsk motvekt til de amerikanske rakkerungene, og hyret Leif Halse til å skrive og Jens R. Nilssen til å tegne. Resultatet ble brødrene Steinar og Kåre på Nordmøre, som ved siden av skolearbeidet må hjelpe mora med gårdsdriften. Samme år grunnla Aarnes Fonna Forlag.

Det er vanskelig å tenke seg et bedre bilde på spennvidden i juleheftet: på den ene siden to gutter som gjør livet surt for alle voksne i nabolaget, på den andre siden to gutter som stiller opp hjemme.

Julen 1944

Andre verdenskrig satte spor også her.

Papir var mangelvare, og i 1944 stanset de kommersielle juleheftene helt opp på grunn av rasjoneringen. Unntaket var publikasjoner knyttet til Nasjonal Samling og okkupasjonsmakten, som fortsatt fikk papir og brukte julehefteformatet til propaganda.

At selv juleheftet ble rammet av okkupasjon og ressursmangel sier noe om hvor tett denne beskjedne publikasjonstypen egentlig følger norsk historie. Etter freden kom heftene raskt tilbake.

Donald, og alt som fulgte

Da første nummer av «Donald Duck & Co» kom i november 1948, var det noen som trodde det var et julehefte. Det var det ikke — bladet var en helt vanlig periodisk utgivelse. Men populariteten fikk følger.

En stund holdt norsk produksjon stand. I 1958 var fjorten av atten julehefter norskproduserte. Så snudde det. Blondie hadde allerede kommet i 1946 og Tarzan i 1947; utover 1960- og 1970-tallet fylte de utenlandske avisseriene stativene. Snurre Sprett kom i 1966, Donald Duck & Co som eget julehefte i 1968, Billy i 1970 og Hårek i 1975.

Av nye norske serier i denne perioden var det egentlig bare Jens von Bustenskjold som slo rot, med julehefte fra 1972.

Det var ikke nødvendigvis jul i historiene. Det viktige var ritualet: bestemte figurer kom tilbake i eget hefte når desember nærmet seg. For mange er nok det selve kjernen i tradisjonen — ikke at hvert oppslag handler om jul, men at heftet hører julen til.

Norsk comeback

I 1983 kom «Truls og Trine redder julen», tegnet av Arild Midthun med tekst av Terje Nordberg og Dag Kolstad. Det var det første nyskapte norske tegneseriejuleheftet siden 1956, det solgte over 110 000 eksemplarer i Norden, og det fikk Kirke- og undervisningsdepartementets pris for beste norske tegneserie det året.

Men det store gjennombruddet kom i 1999, da Frode Øverlis Pondus fikk sitt første julehefte. Nemi fulgte i 2000, deretter Kollektivet i 2002, Eon i 2004, M i 2005 og Lunch i 2013.

I 2005 trykte Pondus 140 000 eksemplarer mot Knoll og Totts 160 000. Tre år senere hadde Pondus passert den gamle klassikeren.

I 2011 ble det satt rekord med 61 ulike juleheftetitler.

Og så gikk historien i sirkel

I 2015 gjenopplivet Herborg Kråkevik og Samlaget Juleroser — samme tittel som Bojesen startet i 1881, mer enn 70 år etter at den gamle rekken hadde stoppet.

Det ble en overraskelse for de fleste. 40 000 eksemplarer, med bidrag fra blant andre Karl Ove Knausgård og Vigdis Hjorth. Suksessen dro med seg flere litterære juleutgivelser, og i dag rommer markedet begge hovedlinjene i historien samtidig: de litterære juleheftene fra 1800-tallet og tegneseriejuleheftene fra 1900-tallet.

Det er ikke ofte en 140 år gammel utgivelsesidé får en ny sjanse og lykkes.

Markedet i dag

Tallene svinger, og de er verdt å lese med litt varsomhet — de gjelder som regel én utgiver om gangen.

Egmont har lenge vært den dominerende aktøren, med rundt 30 titler i året og opplag i millionklassen gjennom 2020-årene. I 2025 endret bildet seg: Bonnier utfordret med åtte titler og overtok rettighetene til Blondie, Fiinbeck & Fia og Hårek, mens Egmont ga ut 21 titler i 740 000 eksemplarer. Strand kom med sju, Vigmostad & Bjørke med seks.

Summen er uansett bemerkelsesverdig. Flere titalls titler, fra flere utgivere, for et papirprodukt som i praksis har seks uker i året på seg til å selge.

Hvorfor holder det stand?

Det er kanskje det mest interessante spørsmålet.

Juleheftet burde vært et lett offer for fjernsyn, strømming, nettbrett og telefoner. Alt det andre papiret i huset har måttet vike. Likevel kommer heftene tilbake hvert år.

Jeg tror forklaringen er at juleheftet egentlig ikke konkurrerer som lesestoff. Det konkurrerer som ritual. Det kjøpes på et bestemt tidspunkt. Det ligger fysisk i huset. Det kan bli liggende på stuebordet gjennom romjulen, og bli plukket opp igjen av noen som egentlig skulle gjort noe annet.

Barn leser de samme figurene som foreldrene og besteforeldrene gjorde, samtidig som nye serier slipper til. Det er en tradisjon som tåler å fornye seg uten å miste seg selv.

Og kanskje er det derfor de overlever. De trenger ikke være moderne. Det holder at de kommer tilbake til jul.

Kort tidslinje

Årstallene under er hentet fra kildene nederst på siden. Der kildene er uenige, står begge årstallene i teksten over.

1817: Det første kjente norske juleheftet kommer ut i Drammen — en samling selskaps- og drikkeviser.
1845: «Julegaven for barnlige sind», det første norske juleheftet laget for barn.
1881: Ernst Bojesen starter Juleroser i København. Opplag: 10 000.
1883: «Juleaften» blir det første norske heftet av den nye, påkostede typen.
1909: Knoll og Tott dukker opp i Norge, i ukebladet Vor Tid.
1911: «Knold og Tot i Skole» — årstallet som oftest oppgis som starten på tegneseriejuleheftet.
1914: «Knold og Tots overmand Mester Graa», ofte regnet som det første regulære tegneseriejuleheftet.
1918: «Skomaker Bekk og tvillingene hans» — en av de første norske seriene.
1927: «Nils og Blåmann».
1930: «Fiinbeck og Fia» kommer som norsk julehefte.
1937: Nr. 91 Stomperud.
1938–1944: Smørbukk, Vangsgutane, Ingeniør Knut Berg og Tuss og Troll etableres.
1944: Papirrasjoneringen stanser de kommersielle juleheftene.
1958: Fjorten av atten julehefter er fortsatt norskproduserte.
1968: Donald Duck & Co får eget julehefte.
1972: Jens von Bustenskjold — periodens eneste nye norske serie som slår rot.
1983: «Truls og Trine redder julen» starter et norsk oppsving.
1999: Pondus får julehefte.
2000: Nemi følger.
2008: Pondus passerer Knoll og Tott i opplag.
2011: Rekordår med 61 juleheftetitler.
2015: Juleroser gjenoppstår hos Samlaget.
I dag: Klassikere, moderne norske serier, Disney-hefter og litterære juleutgivelser lever side om side.

Kilder og videre lesning

Artikkelen bygger på kildene under. Der de spriker — særlig om 1911 og 1914 — har vi skrevet det i teksten framfor å velge en versjon i stillhet.

Historien bak de norske juleheftene — NasjonalbiblioteketOversikt over juleheftenes utvikling, med vekt på tegneseriejuleheftene.
julehefter — Store norske leksikon (Øyvind Holen)Hovedkilden for årstall, titler og opplagstall fra 1817 til i dag.
Knoll og Tott — Store norske leksikonBakgrunn for de norske utgivelsene fra 1909 og framover.
De første juleheftene — KUBEN / Aust-Agder museum og arkivOm Ernst Bojesen, Juleroser og de tidlige norske heftene.
Vangsgutane — Store norske leksikonBakgrunnen for serien og forholdet til Knoll og Tott.
Julehefte — WikipediaBrukt som inngang og til kryssjekk av titler og navn.
Ingen jul uten juleheftene: julehefter i Norge 1911–2003 — Haakon W. Isachsen og Knut Brandal, Vega forlag, 2004Standardverket om norske tegneseriejulehefter.
Juleheftenes historie: 100 år — Haakon W. Isachsen og Knut A. Brandal, Vega, 2011Jubileumsboka til hundreårsmarkeringen for 1911.